– Jeg ville gi meg før jeg følte at kroppen var vrakgods
Flere toppidrettsutøvere vurderer i disse dager om de skal legge opp. Det er ingen lett avgjørelse. Bare spør Gro Hammerseng-Edin.
Langrennsløperne Marit Bjørgen og Astrid Uhrenholdt Jacobsen, skihopperen Andreas Stjernen, kombinertutøveren Jan Schmid, alpinist Aksel Lund Svindal, skiskytterne Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen er bare noen av Norges største utøvere som teller på knappene: Skal de gi seg eller fortsette et år eller to til?
De nevnte er alle veteraner som har holdt på lenge. Samtidig er toppidretten jobben deres og noe de har brukt all tid og krefter på.
– Det er ikke alltid så lett å vite hva som er riktig, sier mangeårig håndballspiller Gro Hammerseng-Edin.
Siden i fjor vår har hun vært «på sidelinjen» etter over 20 år som toppspiller i klubb og landslag.
Hun sier det var et valg som sakte trengte seg på, men da hun ble med på et kurs i regi av Idrettens karrièresenter, som NISO (Norske idrettsutøveres sentralorganisasjon) og Norges Fotballforbund tok initiativ til, klarte hun å ta den rette avgjørelsen. Håndballstjernen var kaptein i Larvik, satt i styret og hadde andre lederverv. På karrièreveiledningen ble hun tvunget til å tenke gjennom hva hun hadde lyst til å bli, hva hun hadde kompetanse til, og hva hun trivdes med.
– Jeg skjønte at jeg likte å være i førersetet i mitt eget liv, ler Gjøvik-kvinnen bosatt i Larvik.
Nå kjenner jeg i magen at valget jeg tok er riktig.
Hun visste dessuten at ingen andre kunne bestemme hva hun skulle gjøre, hverken laget, klubben eller partneren. Hun måtte finne det ut selv.
– Nå kjenner jeg i magen at valget jeg tok er riktig, sier veteranen, som mener den siste dråpen kom under en coachingtime på kurset.
Da skjønte hun det ville bli lettest å gi seg hvis det fortsatt var hennes valg.
– Jeg ville gi meg før jeg følte at kroppen var helt vrakgods.
Har mer enn nok å gjøre
Gro Hammerseng-Edin stortrives i sin nye rolle. Hun skal bli mamma for andre gang, holder foredrag alene og sammen med ektefellen, er håndballekspert i TV 2 og kan stille opp som andre foreldre hvis det er behov for hjelp på aktiviteter den seks år gamle sønnen er med på.
Det bakspilleren var mest usikker på var hvor mye hun kom til å savne laget og alt det håndballen fører med seg.
– Deler av toppidretten er det ikke så lett å finne andre steder, som synlighet, tilbakemeldingene man får og mestringsfølelsen. Hvor mye selvtillit ligger i det og ville jeg føle meg naken uten den delen?
Svaret ble både ja og nei, for «flokken» skaper samhørighet og mye glede. Men samtidig går det an å opparbeide den lagfølelsen i andre jobber.
Ved å være i TV 2, ikke minst på direkten, når hun holder foredrag sammen med Anja Hammerseng-Edin får hun kick og kjenner på teamfølelsen.
– Det at jeg la opp på banen føles som et klokt valg. Jeg er nesten overrasket over at det suget om å være der ute ikke har vært større. Det kan være at jeg har følt at jeg har tatt ut veldig mye av det jeg kunne ta ut.
Annerledes når skadene avgjør
Gro Hammerseng-Edin tror at det å legge opp kan føles mye tyngre hvis det skjer som et resultat av skade. Det vet den tidligere skihopperen Line Jahr (34) alt om.
Hun måtte gi seg som 33-åring på grunn av en korsbåndskade.
– Det var tungt. Hvis jeg hadde kunne velge, hadde jeg fortsatt med idretten. Det er kjedelig når du føler at du har mer å gi, og så setter skader en stopp for karrièren, sier hun.
Jahr var med på et internasjonalt hopprenn for første gang i 1999.
– Ble du deprimert da det var over?
– Deprimert er å ta hardt i. Det ble et tomrom, en boble man må fylle med noe annet.
Jahr, som i flere år har hatt en jobb ved siden av, valgte å bli trener.
– Har du noen råd til andre i samme situasjon?
– Det er å påpeke at det finnes glede i mange andre ting utenom det å være toppidrettsutøver, men det er ikke så lett å se det når man er aktiv.
La opp, fikk et knekk
Den tidligere sandvolleyballspilleren Tarjei Skarlund (39) fikk merke at overgangen fra et ti år langt liv på reisefot, for å spille i verdensserien, til å være vanlig jobbsøker, var røff.
Trebarnsfaren hadde vært med i to OL, og kontrasten til «et vanlig liv», ble stor.
Tidligere har han fortalt Aftenposten at han kunne sitte og skjelve før han gikk inn på jobben om morgenen. Han gruet seg. A4-livet føltes som en tvangstrøye.
I dag sier Skarlund at han har det godt, men er også glad for at han fikk hjelp av Olympiatoppen til å tenke i nye baner:
– Jeg er kommet inn i rutinen ved det å ha et åtte-til-fire-liv, med jobb og familie.
Skarlund mener at det viktigste når man gir seg med toppidretten, er å holde liv i treningen og holde en fot inne i det miljøet man har vært en del av. Dermed unngår man at alt blir borte.
– Man må likevel være klar over at det er en stor overgang å gi seg. Det kan være godt å ha noen å snakke med på veien.
Lettest med en plan
Forbundsleder Joachim Walltin i NISO sier foreningen tar temaet svært alvorlig. Mange toppidrettsutøvere forteller at de får problemer når de kutter ut idretten sin. Overgangen blir vanskelig.
– Vi vil de skal holde på så lenge som mulig. Men for dem som vurderer å legge opp, er vårt råd at hvis du har en plan, er det lettere å ta den avgjørelsen. Mange fortsetter på godt og vondt fordi man ikke vet hva alternativet er.
– For mange toppidrettsutøvere er det et sjokk å komme over i en ny tilværelse.
Det sier Anne Marte Pensgaard, professor i idrettspsykologi. som er tilsluttet Olympiatoppen og Norges idrettshøgskole.
Sjokket skyldes at det nye livet fortoner seg så forskjellig fra verdenen de kommer fra.
– Den gode nyheten er at det er klart mulig å forberede seg på et nytt liv, legger hun til.
– Det er helt klart lettere hvis man har noe å gå til som man gleder seg til. Men utøvere er forskjellige. Noen liker best å ta det som kommer.
Kilde: Aftenposten
Bilde: Gorm Kallestad, NTB scanpix